Natteblogging

Jeg har tenkt veldig mye på liv og død i det siste. Og mye på kreft, og andre sykdommer.

Tror at når noen blir alvorlig syk, så setter de pris på alle de små tingene. De lærer seg å være takknemlig. Det sistnevnte tror jeg er et problem i dagens samfunn.. Folk tar alt for gitt i dag.

Jeg tror at om jeg hadde fått kreft, eller en annen dødelig sykdom, så ville jeg forstått hvor mange som er glad i meg, hvor mange som vil at jeg skal leve, og jeg ville forstått at livet kan bli bedre, jeg kan få det bedre. Og gjennom sykdommen, så ville jeg fått den viljen og det motet jeg trengte for å kjempe, for å overleve.

Ofte tenker jeg på hvordan det ville vært å fortelle mine beste venninner at jeg har en dødelig sykdom, og skal dø. Det er på en måte litt godt, jeg får slippe alt ut i tankene, og på den måtet forstår jeg litt mer.. Jeg forstår hvordan de ville reagert, ved å tenke på hvordan jeg ville reagert om min beste venninne fortalte meg at hun skulle dø. Det er ikke noe du vil oppleve..

Jeg skal være ærlig. Jeg skulle ønske alle fikk åpna øynene på den måten som en kreftpasient fikk, skulle ønske alle kunne forstå hvor fint livet kan være, hvor mye glede det kan gi deg!
Jeg skulle ønske jeg forsto det, at livet kan bli bedre.
Det er mye jeg skulle ønske. Men mest av alt, akkurat nå, skulle jeg ønske at jeg kunne få det noen hakk bedre enn jeg har det nå. Eller, ikke noen hakk, men mange hakk, når vi først er i gang..

Nei, det hørtes egoistisk ut.. Men jeg syns det er OK å høres litt egoistisk ut, for en gangs skyld. For å sette det litt i perspektiv, så er det LITE jeg ikke ville ha gjort for at andre skulle hatt det bra, men for en gangs skyld, så vil jeg ha det bra. For en gangs skyld vil jeg sette meg fremfor de andre. Men bare for en gangs skyld! Jeg hater å sette meg selv først, det føles unaturlig.. Men det trengs akkurat nå, jeg innser det.
Dagene mine er tunge. De er rett og slett så ufattelig vanskelig, at for mange ville halvparten vært uutholdelige. Men hva skal jeg si? Jeg har blitt så "vant" med denne følelsen, og disse tankene. Men det gjør det overhodet ikke greit for det!

Det har gått såpass langt, at jeg lurer på hva en helt vanlig 15-åring tenker på om dagene. Hva går en helt vanlig 15-åring rundt å bekymrer seg for? Jeg vet rett og slett ikke.. Hva skal jeg gjøre for å få det bedre? Hva skal jeg gjøre? Kan noen svare meg på det, så kom med det..

Ja, dette ble jo langt nok.. Hehe. Men om nettene kommer tankene, og nå skriver jeg dem ned.

Bildet er av noe JEG setter pris på. Venner er viktig, så utrolig viktig.